LH-prøve (luteiniserende hormon): normalverdi

Ifølge MedlinePlus avhenger LH-området av kjønn, av alder og, hos kvinner, av om overgangsalderen har kommet. For kvinner før overgangsalderen er det vanlige intervallet 5–25 IU/l, men midt i menstruasjonssyklusen stiger nivået en kort stund atskillig høyere — det er denne toppen som utløser eggløsningen. Etter overgangsalderen er området bredere og høyere — 7,7–58,5 IU/l — fordi hypofysen lager mer LH når eggstokkene ikke lenger svarer på hormonene. For menn fra 18 år oppgis intervallet 1,8–8,6 IU/l. Disse tallene er alminnelige holdepunkter: hvert laboratorium bruker sitt eget utstyr og sin egen målemetode, så det nøyaktige referanseintervallet bør leses av ditt eget prøvesvar og svaret tas opp med legen.

Hos kvinner brukes en LH-prøve til flere ting. Oftest brukes den til å utrede årsakene til infertilitet, når det ikke har blitt noen graviditet over lengre tid, eller til å finne det best egnede tidspunktet for å bli gravid ved å følge LH-toppen midt i syklusen, som utløser eggløsningen — at et egg slippes ut fra eggstokken. Prøven hjelper også med å vurdere ujevne menstruasjonssykluser eller at menstruasjonen uteblir, når det er uklart om det i det hele skjer noen eggløsning. I tillegg brukes LH-nivået til å fastslå om overgangsalderen har begynt eller alt har kommet, for konsentrasjonen av LH stiger da vanligvis merkbart. LH vurderes oftest sammen med FSH og østradiol, slik at legen kan danne seg et bredere bilde av hormonsituasjonen i stedet for å bygge på én enkelt markør.

Hos menn henger et forhøyet LH-nivå ifølge MedlinePlus oftest sammen med en forstyrrelse i funksjonen til testiklene — det kan være en skade på testiklene, en svulst, en gjennomgått kusmainfeksjon eller en skade, og dessuten en genetisk tilstand som Klinefelters syndrom. I slike tilfeller svarer ikke testiklene lenger godt nok på hormonsignalene, og hypofysen lager derfor mer LH for å veie opp. Et forhøyet LH-nivå kan også peke mot at kjønnskjertlene er skadet av en autoimmun sykdom eller av kreftbehandling. For å fastslå den nøyaktige årsaken vurderer legen vanligvis LH sammen med nivåene av testosteron og FSH i blodet, for et LH-svar alene viser ikke hvor årsaken til forstyrrelsen ligger. Et forhøyet LH-svar bør derfor alltid tas opp med lege eller endokrinolog.

Et lavt LH-nivå viser oftest at problemet ligger i hypofysen eller hypothalamus og ikke i eggstokkene eller testiklene selv — disse organene kan virke normalt, men får ikke nok signal som setter dem i gang. Hos kvinner henger et lavt LH-nivå iblant sammen med for hard fysisk belastning, utilstrekkelig ernæring, betydelig stress eller lav kroppsvekt, som forstyrrer arbeidet til hypothalamus. Når et lavt LH-nivå vurderes, kontrollerer legen vanligvis også FSH og de andre hypofysehormonene for å vurdere hypofysefunksjonen samlet, og foreslår om det trengs en bildeundersøkelse av hypofysen eller hypothalamus. Det er lurt å rådføre seg med endokrinolog, og for kvinner i tillegg å få vurdert ernæring, vekt og hvor hard den fysiske belastningen er.

Faste eller komplisert forberedelse trengs vanligvis ikke før en LH-prøve, men det er et par ting det er verdt å snakke med legen om på forhånd. Enkelte legemidler eller kosttilskudd må kanskje stanses en kort tid før prøven, for de kan påvirke svaret. Kvinner som menstruerer må iblant ta prøven på en bestemt dag i menstruasjonssyklusen, særlig når målet er å finne tidspunktet for eggløsningen eller å utrede forstyrrelser i syklusen. Det er også viktig å si det til legen hvis du nylig har vært til en undersøkelse med radioaktive isotoper, for det kan forstyrre svarene. Hvordan forberedelsen til slutt skal være, avgjør alltid legen, ut fra grunnen til prøven og helsetilstanden din.

LH og FSH er to hormoner fra hypofysen som sammen styrer arbeidet til eggstokkene og testiklene, og derfor måles de vanligvis samtidig og ikke hver for seg. Hos kvinner styrer disse hormonene menstruasjonssyklusen og eggløsningen; hos menn produksjonen av sædceller og testosteronnivået. Ved å vurdere nivåene av begge hormonene sammen kan legen bedre skille om årsaken til en forstyrrelse ligger i kjønnskjertlene selv (eggstokkene eller testiklene) eller høyere opp, i hypofysen eller hypothalamus. Er for eksempel begge hormonene forhøyet, mistenkes oftere et problem i kjertlene, og er begge lave — en forstyrrelse i hypofysen eller hypothalamus. Det er nettopp derfor et LH-svar sjelden vurderes atskilt fra FSH.